Søk på dette nettstedet





About Us | Documents ( ) | Conference | Books | Partners | Contact | Home
Krig er å få små biter av jern til å trenge inn i levende kjøtt

Han er ikke skugg-redd, Jonas Gahr Støre, der han tar mikrofonen for å intervjue den danske suksessforfatter Carsten Jensen om romanen ”Den første sten” på Litteraturhuset 2. Mars (Press Forlag). Ikke mange norske, ja nordiske, politikere ville turt å stille opp mot den veggen av drepende fakta og fortellinger som Carsten Jensens fiksjons-løgner styrter oss inn i.  Det er vår rasisme, vår fremmedfrykt, ignoransen og impotens i kulturmøtene i fjellandet  Afghanistan, som Jensens vil gjøre noe med. Være en jordmor som med romanens form hjelper fram sannheten gjennom dikt og løgn som treffer grusomt.  Og det må selvsagt også ha truffet Støre der det smerter mest. Der hvor ordet ”skyld” presser seg fram.

Hva er krig? Spør Jensen, og gjør Malreauxs ord til et sentral-tema:  Krig er ”å få små biter av jern til å trenge inn i levende kjøtt”. Sitatet treffer leseren på første side, slik det treffer publikum i Litteraturhuset denne stappfulle onsdagskvelden.

Møtekonseptet var spenstig. Honnør til Litteraturhuset: Den tidligere utenriksministeren, nå partileder, skal intervjue suksessforfatteren. Rollene er byttet. Jensen, har som Støre, vært i Afghanistan utallige ganger. Han kjenner landet. Han kjenner folkene. Han tegner levende bilder av sinn og samfunn. Han kjenner krigen. Har luktet blodet og sett kjøttrester etter droner og veg-miner. Jensen operer milevidt fra den glatte, propagandistiske embedded journalistikken. Han maler krigen, vulgariteten og selvdestruksjonen. Han tegner det meningsløse. Han tegner blodsporene etter  ”the bad samaritan” som Ha Joon-Chang ville kalt det.

Det blir et jovialt møte mellom intervjueren og forfatteren. Den reflekterte Støre (Å kalle ham for tåketaler er fordummende overfor noe så sjelden som en godt utdannet politiker som inviterer til debatt og tenkning) som veltalende nærmer seg innholdet i en lovprist bok. Glitrende pedagog som leser direkte fra Johannesevangeliet. Det har jeg ikke engang hørt Kjell Magne Bondevik gjøre i offentlighet. Det åpner til bokens tittel ”Den som er uten synd, han er den som skal kaste den første stenen på henne”. Er ikke vår nytestamentlige arv om tilgivelse og forståelse så uendelige mye bedre enn sharias hevn og brutalitet? Legger Støre opp til en ”vår kultur er vel bedre enn deres?” Ja, vi stener ikke lenger, repliserer Jensen, vi bruker droner. Mer enn 90% av ofrene er sivile. Han bruker statistikk forsiktig. ”Man skal bære sin research lett,” har han allerede fortalt oss. Men det smeller når han bruker den.

Det blir tydelig at intervjuer Støre ikke lenger bare klarer å være intervjuer. Ikke klarer å la fortelleren styre fortellingen. Støres tidvise lange enetaler vendt mot publikum røpet at han må ha hatt mer enn intervjuerrollen for øye. Kanskje fordi vi også ser mer enn en intervjuer i Støre? I møte med ”Den første sten” må Støre også ha møtt seg selv. Sin politiske fortid, som sin smertefulle opplevelse i Serena Hotell i 2008 der terroren viste krigens sanne hensikt:  ”små biter av jern trenge seg inn i levende kjøtt”. Soldatens sårbarhet, som er Jensens sentralmotiv, blir politikerens sårbarhet. Det må har slått Støre. Det fornemmer vi som publikum. Usagt men påtrengende.

Spekulasjoner? For denne lytter møtte intervjuer Støre politikeren Støre og hans ansvar for det som Jensen kalte ”en serie katastrofale avgjørelser”. For vi som politikere må ta det fulle ansvaret til sist, forsikret Støre. Klarer Støre å fortrenge at han har vært med å ta sterile avgjørelser om å ødelegge ”levende kjøtt”, norsk, ungt kjøtt?

Jensen likte det han hørte. At norske ledere er åpne, nære folket, langt nærmere enn danske politikere tør være det, ifølge Jensen, styrt som de er av sine sminkører og medierådgivere. ”Jeg er rørt over en politiker som sier at han er den som må ta ansvaret”, sier Jensen. Ingen dansk politiker ville tørre dette. Jensen mener klimaet i Danmark likner den som rår i Øst-Europa, der all kritikk oppfattes som undergravende, unasjonalt, forræderisk. Nå har både Politiken og Berlingske gitt ”Den første sten” terningkast 6. Men den over 600 siders kolossen har gitt Jensen masse fiender også. Ikke minst blant makten.

Elefanten i rommet er det såreste og vanskeligste som noen – ikke minst politikere – kan erfare: Å møte de etterlatte, ektefeller,  foreldrene og venner  til drepte soldater i en krig som ”er en serie med katastrofer.” Hvordan ”tar man ansvar” da?

Takketalene er holdt og krigsmedaljene er delt ut – og man sitter igjen med minnesmerker og graver – og en bitter fasit: at krigen man nå tar ansvaret for, ikke bare er en fiasko, men blitt en del av problemet, har økt ufreden? Den ikke bare kunne, men burde vært unngått. Hva sier man til de etterlatte, da?

Jeg vil ha siste ord, sier forfatter Jensen. Jeg vil lage et virus som bryter ned immunsystemet som hindrer oss i å ta inn krigens vesen og sannhet. At vi ble en destabiliserende faktor i Afghanistan. Men politiker Støre kunne ikke tillate denne dommen å stå uimotsagt, ”det vil jeg svare på, for der her jeg en annen forståelse” sier intervjueren ”turned politician”. Han kunne ikke bare la fiksjonens sanne løgner runge uimotsagt i rommet. Det er grenser for ansvar. Han må legge inn enda en enetale, en forsvarstale? Det kunne han godt latt være.

 

 

John Y. Jones, Networkers SouthNorth

 

 

 

                                                       



Go back